Kyllingproduksjon i Norge

Avstanden til matproduksjon øker i store deler av befolkningen. Vi ønsker å øke kunnskapen om moderne norsk kyllingproduksjon og vise hvordan denne formen for matproduksjon foregår – med både sterke og svake sider. Derfor har vi etablert dette nettstedet med fagartikler, statistikk og videoer som viser hvordan kyllingproduksjon foregår i Norge. 

Tall og fakta

Kyllingproduksjon – en global næring 

Av de landbaserte husdyrproduksjonene er kyllingproduksjonen der vi finner klart flest individer. På verdensbasis ble det i 2017 slaktet over 66 milliarder kyllinger (FAO, 2017). De fleste av verdens kyllinger kommer fra ett av to avlsselskap; Aviagen eller Cobb-Vantress. Kyllingkjøtt utgjør 35 prosent av det globale kjøttinntaket, og det forventes at halvparten av økningen i kjøttinntak det neste tiåret vil utgjøres av kyllingkjøtt (Avec, 2022). 

Norsk kyllingproduksjon – nøkkeltall

I Norge har vi ca. 530 kyllingbønder som produserer rundt 67 millioner kyllinger årlig (Kjøttets tilstand, 2021). Hver produsent har 6-8 flokker per år, og hver flokk kan bestå av 3 000-40 000 kyllinger, avhengig av driftsform og størrelsen på bondens kyllinghus. En særlig rammebetingelse i Norge er konsesjonsgrenser som setter et lovbestemt tak for størrelsen på produksjonen på den enkelte gård. Grensene har gradvis økt og ble i 2014 doblet fra 140 000 kyllinger til 280 000 kyllinger årlig. Til tross for at de har lov til å øke produksjonen, ligger de fleste produsentene fortsatt på halvparten av konsesjonsgrensen.

Nøkkeltall norsk slaktekyllingproduksjon
 20172018201920202021
Antall klekkede slaktekyllinger68 361 81066 552 92171 276 30170 657 57575 924 288
Antall slaktekyllingprodusenter
med over 1000 dyr 
554550553527531
Slaktealder, dager*333333,33737,4
Gjennomsnittsvekt, gram*13821367137314611485
Fôrforbruk, kg/kg slakt*2,222,212,212,292,32

*Kilde for disse tallene er Norturas slaktekyllingkontroll og Nortura Fjørfekjøttkontroll (foredlingskylling, normale kull) fram t.o.m. 2019, et vektet gjennomsnitt fra alle aktører (alle kull) f.o.m. 2020.
Kilde: Kjøttets tilstand

Forbruksutvikling og produksjonsøkning  

Det har vært en stor økning i nordmenns konsum av kyllingkjøtt de siste tiårene. I 1959 spiste vi 0,7 kg fjørfekjøtt hver. I 1990 hadde forbruket steget til 4,7 kg per person, og i 2020 var tallet 20,2 kg fjørfekjøtt per innbygger.

Norge er selvforsynt med fjørfekjøtt. En effektiv husdyrproduksjon har gjort det mulig å øke konsumet.

Kilde: Kjøttets tilstand 2021
 

Tilliten til fjørfebransjen og til kylling- og kalkunprodukter er god og stabil. En årlig undersøkelse som utføres av Sentio for Animalia viser at mellom 50 og 60 prosent av forbrukerne har høy tillit til fjørfebransjen og fjørfeprodukter. Mange stiller seg også nøytrale til tillitsspørsmålet, henholdsvis 26 prosent for bransje og 27 prosent for produkter.

Ernæring

Kyllingkjøtt er magert, godt og næringsrikt. Ved å spise en medium kyllingfilet – 150 g rå vare – får en voksen person dekket hele 50 prosent av dagsbehovet for protein. Proteinkvaliteten i kylling er høy fordi den har en god sammensetning av livsnødvendige (essensielle) aminosyrer. En kyllingfilet av denne størrelsen inneholder kun 170 kcal. Den dekker omtrent 75 prosent av dagsbehovet for vitamin B6 og 25 prosent av B12-behovet. (Kilde: Matvaretabellen)

Myndighetene anbefaler oss å velge magert, rent kjøtt, og kylling er derfor en del av et sunt kosthold. De norske kostrådene har ikke mengdeanbefalinger for hvitt kjøtt.

Avl og hybrider

Avl for effektiv matproduksjon

Etter andre verdenskrig var det stor matmangel i verden, og det var behov en effektiv matproduksjon. Tilvekst hos kylling har relativt høy arvbarhet. Ved å avle på de dyrene som ved en gitt alder var tyngst, har det gjennom generasjoner blitt utviklet kyllinger som vokser fort og utnytter fôret godt.

Dersom vi sammenligner en kyllinghybrid fra 1957 med en hybrid fra 2005, ser vi at tilveksten har økt med 400 prosent samtidig som fôrforbruket er halvert (Zuidhof et al., 2014). Dette er positivt med tanke på en effektiv matproduksjon. Samtidig kan høy tilvekst ha negative effekter på andre viktige egenskaper hos kyllingen. Derfor har avlsselskapene i økende grad inkludert egenskaper som beinhelse, tarmhelse og immunforsvar i avlsmålene.

Kyllingen som inngår i dagens kyllingproduksjon stammer fra den røde jungelhøna, Gallus gallus. Gjennom tusenvis av år har mennesker avlet frem ulike hønseraser fra denne fuglen. Begrepet hybrid brukes når to ulike raser eller linjer blir krysset for å få fram en kylling som kombinerer viktige egenskaper fra begge raser.

Ulike hybrider har ulike egenskaper og brukes i ulike driftsformer

Det finnes mange kyllinghybrider på markedet i dag, hvor ulike egenskaper er vektlagt i avlsarbeidet. Hybridene har ulike styrker og bidrar til at forbrukere kan velge mellom ulike produkter og kvaliteter. En sentral egenskap er tilvekst. Den måles i antall gram dyrene gjennomsnittlig legger på seg hver dag og fungerer dermed som et mål for hvor mange dager de bruker på å nå ønsket slaktevekt. Tilvekst påvirker både produksjonseffektivitet, økonomi og dyrevelferd.

For å sammenligne tilveksthastighet mellom ulike hybrider, kan gjennomsnittlig tilvekst til 42 dager brukes. Dette kan variere fra 25 g/dag til 70 g/dag. Kyllinghybrider med lav tilvekst kalles gjerne saktevoksende, mens kyllinger med høy tilvekst kalles hurtigvoksende. Det finnes imidlertid ingen omforent definisjon av hurtig-, medium- og saktevoksende hybrider. Det er en gradient med glidende overganger. Hvor fort dyrene vokser vil avhenge av flere forhold, men genetikk og sammensetningen av fôret er de viktigste faktorene.

ROSS

Hybriden Ross 308 er en av de tre kyllinghybridene som brukes i kommersiell kyllingproduksjon i Norge i dag. Ross 308 er en av de vanligste hybridene i verden. Den er avlet for å utnytte fôret godt og vokse fort samtidig som den har god helse. I Norge slaktes Ross 308-kyllinger oftest når de er mellom 29 og 35 dager gamle og slaktevekten er mellom 1000 og 1500 gram. Gjennomsnittlig tilvekst frem til 42 dagers alder er 71,38 g/dag (Aviagen, 2022).

Les mer: Ross 308 – Performance Objectives 2022 (pdf)

HUBBARD

I Norge brukes også Hubbard JA787, en medium saktevoksende hybrid. Det betyr at den bruker lenger tid på å nå slaktemoden alder. Den slaktes som regel når den er mellom 45 og 48 dager, med en slaktevekt på 1700 gram. Gjennomsnittlig tilvekst frem til 42 dagers alder er 48,0 g/dag (Norsk Kylling, 2018).  

RANGER GOLD

Den tredje vanlige hybriden i Norge i dag er Ranger Gold. Dette er en saktevoksende hybrid som oppnår slaktevekt mellom 48 og 70 dager. Gjennomsnittlig tilvekst frem til 42 dagers alder er 43,0 g/dag (Aviagen, 2018).

Les mer: Ranger Gold Broiler – Performance Objectives 2018 (pdf)

RANGER GOLD - ØKOLOGISK

Det produseres også noe økologisk slaktekylling i Norge. Ifølge Mattilsynets Regelverksveileder for økologisk landbruk kan følgende hybrider benyttes i økologisk produksjon: Ross Rowan, Rowan Ranger og Hubbard JA 57 Colour yield, SASSO SA31, Ranger Classic og Ranger Gold.

Les mer: Veileder for økologisk landbruk (pdf)

Dyrevelferd

Dyrevelferd – definisjon

Dyrevelferd kan defineres på ulike måter. En faglig definisjon som også ble benyttet i forarbeidene til dagens dyrevelferdslov (2010) er «Individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø» (NMBU, 2004). Dyrevelferd innebærer altså hvordan den enkelte kyllingen mestrer sin tilværelse.

For at kyllingen skal ha god velferd, må den ha god helse, mulighet for naturlig atferd, fravær av negative emosjoner som frykt og frustrasjon, og tilstedeværelse av positive emosjoner som glede og forventning.

God dyrehelse sikres gjennom strenge smittevernrutiner, jevnlige veterinærbesøk, bondens daglige rutiner og registreringer og kontroll på slakteriet. Naturlig atferd ivaretas gjennom et rikt fysisk miljø, slik at kyllingen kan gjøre det den har lyst til å gjøre, for eksempel løpe, leke, hoppe, strøbade og hvile seg over eller under plattformer.

Hvordan måle dyrevelferd? 

Dyrevelferd kan måles på en faglig og objektiv måte ved hjelp av dyrevelferdsindikatorer. Velferdsindikatorer i miljøet (ressursbaserte indikatorer) og på dyra (dyrebaserte indikatorer) kan registreres og systematiseres gjennom ulike dokumentasjonsordninger. For å oppnå en helhetlig oversikt over dyras velferd, er vi avhengige av å ta i bruk flere velferdsindikatorer som til sammen sier noe om både dyras helse, mulighet til å utøve naturlig atferd og emosjonelle tilstand (Fraser et al., 1997; Blokhuis et al., 2010).  
 
I dag registreres flere indikatorer både på gård og på slakteri for å overvåke dyrevelferd i norsk kyllingproduksjon, og for å undersøke effekt av ulike tiltak som settes inn. Et eksempel på en dyrebasert velferdsindikator er tråputeskader, som registreres på alle kyllingflokker som slaktes i Norge. 
 

Kyllingbondens rolle

Kyllingprodusenten er den viktigste faktoren for god helse og velferd i fjørfehuset. Til grunn for god dyrevelferd ligger alltid god fjørfehelse og kompetente produsenter. Produsenten må sørge for at det fysiske miljøet er godt for kyllingen, med godt renhold, riktig ventilasjon, god fyring med varme i gulvet slik at strøet holder seg tørt, og godt fôr og vann. I tillegg bruker alle norske kyllingprodusenter miljøberikelse. Kyllingene trenger ikke en-til-en kontakt med produsenten for å ha god velferd. Men blant 19 000 dyr vil det alltid være noen som klarer seg dårligere. Derfor er en av produsentens viktigste oppgaver å gå igjennom huset minst to ganger daglig, og ha et øye for de svake som ikke vil klare seg, og avlive dem på en human måte.
 

Systematisk forbedringsarbeid gjennom dyrevelferdsprogram slaktekylling 

Dyrevelferdsprogrammer har de siste årene blitt et viktig forbedringsverktøy for dyrevelferdsarbeidet i norsk husdyrproduksjon. Målet med et dyrevelferdsprogram er å løfte hele produksjonen og alle besetninger, på tvers av regioner og bedrifter. I praksis er dyrevelferdsprogrammene et sett med krav og tiltak som til sammen skal ivareta fire viktige områder. De skal bidra til å sikre regelverksetterlevelse på gården, forbedre dyrevelferd ut over regelverket, skape en lønnsom produksjon for bonden og bidra til tillit fra samfunnet gjennom åpenhet og god dokumentasjon av dyras velferd. 

Dyrevelferdsprogram slaktekylling ble iverksatt 1. juli 2013 og er obligatorisk for alle som har slaktekyllingproduksjon med dyretetthet over 25 kg/m2. Programmet er forskriftsfestet i forskrift for hold av høns og kalkun.

Programmet inkluderer krav om daglig registrering av produksjonsdata og velferdsregistreringer på gården, som antall dyr innsatt, daglig dødelighet, årsaker til dødelighet, luftkvalitet og andre hendelser knyttet til dyrehelse og dyrevelferd. I tillegg kommer registreringer knyttet til plukking og transport samt slakteriregistreringer som vingebrudd og kassasjonsårsaker. Alle kyllingbønder skal ha minst to årlige helseovervåkningsbesøk av veterinær og ekstern KSL-revisjon minst hvert tredje år.

Om tråputeregistreringer

Tråputene er en viktig velferdsindikator i dyrevelferdsprogram slaktekylling. Tråputene sier mye om hvordan klimaet har vært for kyllingen i huset og hvor godt produsenten har lykkes med å holde strøet tørt. Fuktig strø kan føre til tråputeskader, som både kan være smertefullt for kyllingen, samtidig som tråputesår er en potensiell inngangsport for sykdomsfremkallende bakterier. Det er derfor viktig å holde tråputeskadene på et minimum.

Tråputene observeres på minst 100 kyllingføtter på alle flokker når de slaktes. De får en score fra 0 til 2, hvor 0 er en helt fin tråpute, 1 er mild skade, og 2 er en større skade. Hver flokk får dermed en totalscore mellom 0 og 200 og plasseres i kategori A, B eller C. Produsenter med flokker i kategori B og C må redusere dyretetthet i påfølgende innsett med hhv. 3 kg og 5 kg.

Utviklingen i nasjonale tråputeresultater fra 2013 til 2021 viser en kontinuerlig forbedring. I 2013 havnet 91,4 prosent av flokkene i kategori A, 6,4 prosent i B og 2,2 prosent i C. Gjennomsnittlig tråputescore i 2013 var 29,1, mens gjennomsnittlig tråputescore i 2021 var 9,6. Det er et veldig godt resultat. I 2021 ble 97 prosent av flokkene plassert i kategori A, 1,9 prosent i kategori B og 1,1 prosent (totalt 53 flokker) i kategori C.

Fordeling av flokker i tråputekategoriene A, B og C i fra 2013 til 2021

År 

  

A (0-80 poeng) 

B (81-120 poeng) 

C (121-200 poeng) 

Sum 

2021 

Ant flokker 

4379 

86 

53 

4518 

% 

97.0 

1.9 

1.1 

100 

2020 

Ant flokker 

4138 

56 

14 

4208 

% 

98.4 

1.3 

0.3 

100 

2019 

Ant flokker 

4058 

70 

49 

4177 

% 

97.1 

1.7 

1.2 

100 

2018 

Ant flokker 

3962 

71 

40 

4073 

% 

97.27 

1.74 

0.98 

100 

2017 

Ant flokker 

4117 

124 

58 

4299 

% 

95.76 

2.88 

1.35 

100 

2016 

Ant flokker 

4474 

108 

49 

4628 

% 

96.7 

2.3 

1.1 

100 

2015 

Ant flokker 

4442 

75 

23 

4540 

% 

97.8 

1.7 

0.5 

100 

2014 

Ant flokker 

5305 

154 

27 

5486 

% 

96.7 

2.8 

0.5 

100 

2013 

Ant flokker 

4802 

338 

116 

5256 

% 

91.4 

6.4 

2.2 

100 

 

Videreutvikling av dyrevelferdsprogrammet

Gjennom forskningsprosjektet «Kyllingscore» har fire nye velferdsindikatorer blitt utviklet og inkludert i slaktekyllingprogrammet fra 2021; dødelighet, andel avlivet, total kassasjon og vektvariasjon. Sammen med tråputer gir dette flere verktøy i arbeidet for god velferd i norske kyllingflokker.

Dyretetthet og betydning for velferd

For å utføre viktige atferdsbehov kreves det plass. Dyretetthet er derfor en viktig dyrevelferdsparameter. Høy dyretetthet kan øke smittepresset, gi mer forstyrrelser og stress for dyra, og det kan bli mer utfordrende for bonden å få god oversikt over flokken. En rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø – VKM (2008) pekte på at dyretetthet over 25 kg/m2 ga redusert hviletid og redusert aktivitet sammenlignet med 33 kg/m2. Samtidig har studier vist at helheten i miljøet er viktigere for dyrevelferd enn tetthet alene (Dawkins et al., 2004).

Dyretetthet for kylling defineres som kg kylling/m2 areal. Maksimal tillatt tetthet i Norge er 36 kg/m2, mens regelverket i de fleste land i EU har maks 42 kg/m2. Faktisk tetthet kan variere mellom kyllingprodusenter. Noen kyllingprodukter kommer fra produksjonsformer med en lavere tetthet.

Tetthet i slaktekyllingproduksjonen er viktig for bondens økonomi. Derfor er redusert tetthet i neste innsett valgt som sanksjon i dyrevelferdsprogram slaktekylling.

Ulike produksjonsformer

I tillegg til den konvensjonelle produksjonen, finnes det ulike produksjonsformer for kylling i Norge, hvor ECC er en av de nyeste. ECC står for European Chicken Commitment og er utviklet av europeiske forskere, veterinærer og dyrvelferdsorganisasjoner. ECC består av et sett med dyrevelferdskrav utover det som er forskriftsfestet i norsk regelverk. Helt konkret må det benyttes en hybrid som ikke er hurtigvoksende, maks dyretetthet er 30 kg/m den siste dagen før slakt, dyrene skal ha dagslys enten via vinduer eller kunstig lys med dagslysspekter og det er krav om bruk av berikelser i dyrerommet. Norsk Kylling er den eneste aktøren som produserer etter ECC-standard i Norge i dag.

Det finnes en rekke andre spesialproduksjoner som stiller ulike ekstra krav utover regelverket. Eksempler på dette er Kyllinggården, økologisk produksjon, Gårdsklekket, Stange, McDonalds og Livèchekylling.

Innfanging/plukking

Det som skjer når kyllingene skal fanges inn på gården for å transporteres til slakteriet kalles internt i næringa for plukking. Dette er en stressende opplevelse for fuglene siden det innebærer veldig mange endringer samtidig. Derfor er det viktig at prosessen er så godt tilrettelagt som mulig. Plukkingen utføres oftest på natten med dempet belysning, siden det stresser fuglene minst.

Under plukkingen blir dyrene løftet opp fra gulvet og overført til store transportkasser med skuffer. Dette skjer enten manuelt eller ved bruk av maskin. Rundt 70 prosent av norske kyllinger plukkes i dag manuelt, resten med plukkemaskin.

Når transportkassene er fulle, blir de gjennomlyst for å se at ingen fugler ligger på ryggen eller har vinger i klem. Deretter kjøres kassene ut av dyrerommet med en truck og lastes på lastebilen. Uavhengig av plukkemetode tar det omtrent 1 time å plukke og laste en lastebil med henger.

Dersom plukkingen ikke skjer skånsomt, kan fuglene få skader. De alvorligste skadene er vingebrudd og skader på leveren. Vingebrudd registreres på hver enkelt flokk og brukes til internt forbedringsarbeid. Hvis leveren skades, vil dyrene dø umiddelbart av forblødning. Disse fuglene vil derfor være døde ved ankomst til slakteriet og bli en del av transportdødelighetsstatistikken.

En samlet fjørfenæring har jobbet målrettet med å forbedre plukkeprosessen, blant annet gjennom prosjekter som inkluderer opplæring. Dette har gitt resultater i form av en stabilt lav transportdødelighet gjennom de siste fem årene. Les mer om dette i avsnittet om transport.

Slakting på gården har blitt lansert som et mindre stressende alternativ. Gårdsslakting sparer fuglene for transporten, men fuglene må plukkes, også om de slaktes på gården. I Norge er transporttiden kort og bilene er godt utstyrt, slik at transporten i seg selv ikke er den største utfordringen for dyrenes velferd. Det har vist seg vanskelig å få til en god løsning for mobilslakting, siden slakteprosessen krever mye utstyr og personell. Et mobilt slakteri vil være mindre effektivt og gi et dyrere produkt.

Transport

Alle dyrebilsjåfører må gjennomføre lovpålagt opplæring før de kan begynne med transport av levende dyr. Opplæringen for dyrebilsjåfører som skal transportere fjørfe tar for seg bl.a. regelverk, fuglenes anatomi, dyrevelferd og ventilasjonsstyring.

Et av de viktigste målene på dyrevelferd under transport er transportdødelighet. Norge er et av få land som årlig offentliggjør samlet statistikk over transportdøde dyr. For slaktekylling var dette 0,06 prosent i 2021, mens tall fra andre lander varierer fra 0,11 til 0,68% (Kilde: AHAW et al. Welfare of domestic birds and rabbits transported in containers. EFSA Journal, 2022).

Slaktekylling – dødelighet under transport og oppstalling
ÅrAntall dyr totaltAntall døde dyrProsent døde
201765 242 23347 3790,07 %
201862 922 20844 8830,07 %
201969 527 97946 4810,07 %
202068 835 74736 6680,05 %
202174 278 75344 4310,06 %

Kilde: Kjøttets tilstand 2022

Det er mange forhold som bidrar til lav dødelighet under transport, blant annet klimastyrte biler som sørger for optimal temperatur og god luft, kompetente plukkere og sjåfører, gode forberedelser i forkant av plukkingen, god helse i flokken, utsortering av fugler som er svake slik at disse ikke blir transportert og korte transportavstander. Gjennomsnittlig kjøretid fra gård til slakteri i Norge er 2,5 timer.

Ved ankomst til slakteriet blir fuglene undersøkt av både en veterinær fra Mattilsynet og av dyrevelferdsansvarlig ved slakteriet. Dersom det oppdages avvik som stressede fugler eller forøket dødelighet, vil dette følges opp for å finne ut av årsak og hvordan dette kan forbedres og forhindres.

Bedøving og slakting

I Norge finnes det totalt åtte fjørfeslakterier. De fire største slakteriene slakter over 90 prosent av totalt slaktevolum.

Første trinn i slakteprosessen er bedøving. Det finnes to bedøvingsmetoder på fjørfeslakterier: CO2-bedøving og elektrisitet. Den vanligste bedøvingsformen på norske fjørfeslakterier er CO2-bedøving. Fuglene eksponeres først for lave konsentrasjoner av gassen som fører til et pH-fall i hjernen, med en påfølgende anestesieffekt. CO2 oppleves som stikkende på slimhinner og er ubehagelig å puste inn ved høye konsentrasjoner. Derfor eksponeres fuglene først for lave konsentrasjoner, frem til de mister bevisstheten. Dette tar 90-120 sekunder. I denne fasen kan man se uro hos noen av dyrene, ved at de rister på hodet og gaper. Etter at dyrene har mistet bevisstheten økes gasskonsentrasjonen. Høye gasskonsentrasjoner gir en sikkerhet for at fuglene ikke våkner opp igjen. Når fuglene kommer ut av gassen, blir de hengt opp på slaktelinjen. Fugler som ikke er bedøvet, er lett å oppdage når de skal henges opp og vil bli avlivet umiddelbart. Det er svært sjelden at våkne fugler kommer ut av gassen. Derfor vurderes gass som en sikker metode for å oppnå bevisstløshet hos alle fuglene. 

Ved elektrisk bedøvelse blir fuglene hengt opp etter beina på slaktelinja. Deretter blir de ført ned i et strømførende vannbad.

Etter at fuglene er bedøvet, uansett hvilken metode som brukes, blir de avlivet ved blodtapping. Dette foregår ved at de store blodårene på halsen som forsyner hjernen med blod blir kuttet over eller at hele hodet fjernes. Alle fugler kontrolleres for å sikre at alle er døde før de går videre til slakteprosessen.

Slakteprosessen består av mange trinn. Alle kyllinger blir kontrollert av teknikere for å sikre at produktene er trygge og kan gå ut i matkjeden. Mattilsynet er alltid tilstede på alle slakterier i drift. Hvis det er tegn til sykdom på kyllingen, blir den kassert. Alle slaktede flokker får en egen kassasjonsrapport som sier noe om helsesituasjonen i flokkene. Avvik fører til rådgivning og tiltak på gård for å bedre helsesituasjonen i neste flokk.,

Dyrehelse

For å legge til rette for god dyrevelferd, er det flere forhold som må sikres, blant annet god helse. Dyrehelse deles overordnet inn i smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer.

Forekomsten av alvorlige smittsomme sykdommer er svært lav til ikke-eksisterende i kommersielt fjørfehold i Norge. Denne situasjonen er unik i verdenssammenheng og helt essensiell for dyrenes velferd. Det er mange årsaker til fraværet av alvorlige fjørfesykdommer, blant annet innendørs drift og gode smittevernrutiner i alle ledd.

Ikke-smittsomme sykdommer er sykdommer som ikke er forårsaket av bakterier eller virus. De vanligste ikke-smittsomme sykdommene hos slaktekylling er sirkulasjonsforstyrrelser som hjertesvikt, og beinproblemer. Målrettet arbeid i mange ledd har ført til at forekomsten av disse sykdommene er redusert over tid, noe som også gjenspeiles i dødelighets- og kassasjonsstatistikken.

Beinhelse

Det har blitt hevdet at slaktekylling av hybriden Ross 308 ikke kan gå og at beina brekker under en tung kropp. Dette er en kraftig overdrivelse, men beinhelse kan være en utfordring de siste dagene av kyllingens liv. Derfor har næringa økt oppmerksomhet rundt dette og har initiert flere prosjekter for å kartlegge beinhelsa til kyllinger i Norge. Når beinhelsa til kyllingene skal vurderes, brukes en metode kalt gaitscoring. Den er utviklet av britiske forskere med utgangspunkt i ganglaget til høner. Ganglaget til fuglene vurderes de siste dagene før slakting og scores på en skala fra 0 til 5. Fugler som går som høner får 0, mens fugler som ikke kan gå i det hele tatt får 5.

Som del av et næringsinitiert norsk forskningsprosjekt ledet av Animalia (Skader og transportdødelighet hos norsk slaktekylling) ble det i 2016 og 2017 gjort undersøkelser av 6000 kyllinger i 60 ulike flokker fordelt i hele Sør-Norge. Undersøkelsene viste at andelen kyllinger med score på 4 og 5 var på til sammen 2,2 prosent. Årsakene til beinproblemene hos disse fuglene er ikke beinbrudd, men det kan være infeksjoner eller betennelser. Fugler med så dårlige bein er lette å få øye på i dyrerommet. De skal avlives straks de blir oppdaget.

I de norske beinhelseundersøkelsene var 70 prosent av fuglene i kategorien 1 eller 2. Gaitscore 1 og 2 betyr at fuglene lett beveger seg rundt i dyrerommet, men de krøller ikke tærne, slik en høne med gaitscore 0 ville gjort. Disse kyllingene har et litt stakkato ganglag, og de setter seg raskere ned enn kyllinger i kategori 0-2. Det finnes studier som viser at gaitscore 3 er forbundet med smerte. I de norske undersøkelsene fikk 23 prosent av fuglene gaitscore 3. For å redusere forekomsten av beinproblemer jobbes det blant annet med avl, fôr og smittevern.

Les mer: Halthet hos slaktekylling – med lenker til videoklipp for ulike gaitscore

Avliving for å unngå lidelse

Slaktekylling med alvorlige skader eller sykdom med dårlig prognose skal avlives for å hindre lidelse. Norsk regelverk sier at alle dyr skal bedøves før avliving for å sikre at dyrene ikke opplever mer stress, frykt eller smerte enn nødvendig. Den finnes mange måter å bedøve på, men det raskeste, sikreste og enkleste er å slå fuglene hardt i hodet. Det fører til umiddelbart bevissthetstap. Før man går videre til avliving, skal bedøvingseffekten kontrolleres for å være sikker på at fuglen er bevisstløs. Avliving foregår ved at virvlene i nakken separeres fra hodeskallen. Da brytes overgangen til hjernen, og fuglene vil dø momentant.

Helseovervåkningsbesøk

Alle norske fjørfeflokker har sin egen «fastdyrlege-ordning», også kalt helseovervåkningsveterinær (HO-veterinær). Det er et krav i dyrevelferdsprogram slaktekylling at HO-veterinæren skal besøke kyllingprodusentene minimum to ganger i året, men flere ganger hvis det er sykdom eller produksjonsforandringer i flokken. Under besøkene vil veterinæren undersøke miljøet, strøet, luftkvaliteten, atferden til fuglene og helse, inkludert ganglag. Dette er viktige besøk for å sikre fuglenes helse og velferd.

Smittevern

Godt smittevern er en av grunnpilarene for den gunstige helsesituasjonen. Mange sykdommer som er vanlig forekommende i andre land, for eksempel infeksiøs bronkitt og salmonella, er ikke-eksisterende i kommersielt fjørfehold her i landet. Dette skyldes mange forhold, men fokus på smittevern i alle ledd er en av de viktigste årsakene.

Det praktiseres «alt inn-alt ut» på de fleste fjørfegårder. Dette betyr at alle fuglene kommer til gården samtidig og forlater den samtidig. Da kan dyrerommet vaskes ned og desinfiseres mellom flokkene, noe som minimerer smittepresset. I tillegg har alle fjørfegårder smittesluser hvor alle som skal inn til dyrene må skifte klær og sko, samt vaske og sprite hendene. På denne måten reduseres risikoen for å ta med seg smittestoffer inn til fuglene.

En av fjørfesykdommene som har fått mest oppmerksomhet den siste tiden, er fugleinfluensa. Sykdommen er svært smittsom, det skal veldig få virus til for å skape sykdom, og fuglene blir raskt svært syke. Fugleinfluensavirusene sirkulerer nå i villfuglpopulasjonen og ser ut til å bli en mer eller mindre permanent helsetrussel både for vill- og tamfugl i hele Europa, inkludert Norge. Den beste måten å beskytte fjørfe på er godt smittevern og god bruk av smittesluser.

Alle norske bønder har gjennomført et kurs om dyrehelse og smittevern. Dette gir produsentene en god kompetanse og forståelse av hvordan de kan beskytte egne dyr mot sykdom og dermed sikre fuglenes velferd.

  • Se også eget avsnitt om utegang lenger ned i artikkelen 

Antibiotika og kyllingproduksjon

Friske dyr trenger ikke antibiotika. Siden det er svært lav forekomst av smittsomme sykdommer i kommersielt fjørfehold i Norge, er det også svært sjelden behov for antibiotika. Det ble ikke foretatt noen behandling med antibiotika i slaktekyllingflokker i løpet av 2021 (HelseFjørfe, NORM-VET-rapporten 2021). 

 

Antall (andel) slaktekyllingflokker behandlet terapeutisk med antibiotika  

År 

2013  

2014  

2015  

2016  

2017  

2018  

2019  

2020  

2021  

Antall (andel) 

8 (0,16)  

2 (0,04)  

1 (0,02) 

3 (0,07)  

7 (0,18)  

4 (0,10)  

2 (-)  

2 (-)  

0 (-)  

I Norge har det vært gjort en viktig jobb for å kutte ut systematisk bruk av narasin i fôr til slaktekylling. Narasin har ikke blitt brukt i norsk slaktekyllingfôr siden 2015, annet enn dersom det oppstår sjukdomsutbrudd. Dette er unikt i verdenssammenheng. Narasin brukes fortsatt i stort omfang i de fleste land siden det har effekt mot tarmparasittene koksidier og noen bakterier. Dermed virker det gunstig på fuglenes helse og tilvekst. I Norge kontrollerer vi koksidiose ved hjelp av vaksinering på rugeri, god hygiene og godt smittevern i alle ledd.

Antibiotikaresistens og mattrygghet

Gjennom NORM-VET har forekomsten av antibiotikaresistens i normalfloraen hos fjørfe blitt overvåket siden 2000. I undersøkelser i 2011 og 2012 ble det etter bruk av nye metoder avdekket forekomst av ESBL-resistens i norsk slaktekyllingproduksjon på et høyere nivå enn tidligere påvist. Disse resistente bakteriene fulgte verdikjeden via import av avlsmateriale.

Studier har vist at det er liten sammenheng mellom ESBL-resistens påvist hos fjørfe og ESBL-resistens påvist hos menneske. Fjørfenæringa har likevel, ut fra en føre-var-tilnærming, et mål om en lavest mulig forekomst av resistens i normalfloraen hos fjørfe. En egen handlingsplan ble iverksatt i 2014, og gjennom systematisk overvåking og tiltak er forekomst av ESBL-resistente bakterier i norsk slaktekyllingproduksjon nå tilnærmet null. Siste påvisninger ble registrert i 2020. Nå overvåkes kun importmateriale, samt oppal og rugeeggleddene.

Mattrygghet

Innen fjørfeproduksjonen er det først og fremst tarmbakteriene salmonella og campylobacter som er av betydning for folkehelsa, men også jord- og vannbakterien listeria er aktuell. Utover dette, så er generell hygiene gjennom hele verdikjeden avgjørende for god kvalitet og holdbarhet på produktene. Ved mer utegang i fjørfeholdet, må vi være forberedt på en høyere risiko for smitte med flere av disse bakteriene.

Bakterien campylobacter er den vanligste årsaken til matbårne infeksjoner i Europa. De vanligste kildene for smitte er fra vann, kyllingkjøtt, ville dyr og kjæledyr. Handlingsplanen mot campylobacter ble innført i 2001 i Norge og har vært et vesentlig bidrag for å holde andelen campylobacter-infisert kyllingkjøtt på det norske markedet på et veldig lavt nivå. Handlingsplanen krever prøvetaking på gård. Dersom det påvises smitte, skal slakt fryses i tre uker, noe som effektivt dreper campylobacter.

Salmonella er en annen viktig bakterie som det både nasjonalt og internasjonalt brukes mye ressurser på å overvåke og kontrollere. Vi har hatt et nasjonalt overvåking- og kartleggingsprogram (OK-program) for salmonella siden 1995. Det blir tatt prøver både av levende dyr og av skrotter på slakteri. Norge har også en egen salmonellagaranti i EU-regelverket der vi kan stille tilleggskrav ved import av kjøtt til Norge gitt vår veldig gunstige salmonella-status. Varmebehandling av fôr er et viktig tiltak for å holde dyrepopulasjonen vår frisk og fri for salmonella-smitte.

I 2020 ble det påvist Salmonella i én av 5902 undersøkte fjørfebesetninger i Norge. Det er nesten ingen påvisninger i norsk kjøttråvare. De fleste tilfeller av human salmonellose kommer fra kontakt med ville fugler, kjæledyr, spesielt reptiler og ved smitte via mat ved reise til andre land.

Fjørfe og utegang

Fjørfe i kommersiell husdyrproduksjon i Norge holdes i all hovedsak innendørs. Det gjør det mulig å ha kontroll over omgivelsene til dyrene, legge til rette for gode produksjonsresultater og minimere risiko for sjukdom og rovdyrangrep. Tilgang på uteområder er positivt for dyras velferd ved at det gir et rikt miljø og stor valgfrihet.

Norge er et land med mye vær, og utehold av slaktekylling i Norge foregår i dag i liten skala. Kyllingene trenger høye temperaturer den første tiden og må derfor beskyttes mot kulde og trekk. Potensialet for økt bruk av utegang vil derfor være størst for slaktekylling som slaktes ved høyere alder enn fire til fem uker. Verandaer og vinterhager kan være et alternativ til utegang, siden dette gir bedre styring over klima. Økologisk drift har krav om utearealer. Økologiske kyllinger slaktes når de er 60-75 dager gamle.

Sykdomsrisiko ved utegang 

Et viktig argument for å holde fuglene innendørs er risiko for sykdom. Risikoen for å komme i kontakt med smittestoffer er mye større for fugler som har tilgang på uteområder enn for fugler som holdes innendørs. Forekomsten av alvorlige smittsomme fjørfesykdommer er lav i Norge. Dette kan forandre seg med endret klima. 

Ifølge Veterinærinstituttets risikovurderinger er det all grunn til å tro at vi må leve med fugleinfluensa i villfuglfaunaen i fremtiden, så det er høyt fokus på smittebeskyttelse i hele fjørfenæringa. Ifølge Bouwtsra et al (2017) har utegående fjørfe over seks ganger større sannsynlighet for å bli smittet av fugleinfluensa enn fjørfe holdt innendørs. Risikoen vil variere, avhengig av driftsform, nærhet til vann og arealer med tilhold av vannfugl, stasjonære eller under trekk. Uansett driftsform er det svært viktig med godt smittevern.

Les mer: Utehold av fjørfe 

Mattrygghetsrisiko ved utegang 

Human helse er også et argument for å holde slaktekyllingene innendørs. Det er vanskelig å kontrollere hvilke smittestoffer dyrene kan komme i kontakt med hvis de går ute. Avføring fra ville fugler og gangere kan inneholde smittestoffer som campylobacter og salmonella. Dette er bakterier som ikke nødvendigvis fører til sykdom hos dyrene, men som kan overføres til mennesker via maten. Norske fjørfeprodukter, både kjøtt og egg, er garantert frie for salmonella. Dette er en status vi opprettholder ved strengt smittevern, gode rutiner og jevnlig prøvetaking. Økologiske fugler må holdes inne den siste tiden før slakting, etter at salmonellaprøver er tatt. 

Fôring

Fjørfe er enmagede dyr som i svært liten grad kan utnytte næringsinnhold i grovfôr som gress, høy og halm. De spiser derfor kraftfôr for å dekke sitt næringsbehov. Kraftfôret til kylling er en blanding av fôrråvarer, og har et høyt innhold av energi og protein som skal dekke kyllingens behov for næringsstoffer til vedlikehold, vekst og aktivitet.  

Fôret må inneholde riktig mengde og type av både proteiner, karbohydrater, fett, vitaminer og mineraler. Det må også ha en god hygienisk kvalitet og ikke inneholde stoffer som kan være skadelige for kyllingen. Det er strenge krav til kraftfôrfabrikkene når det gjelder kvalitetssikring av både råvarer og produksjon. 

Andel norsk vs. importerte fôrråvarer 

I kyllingfôret kan det brukes mange norske råvarer som f.eks. hvete, havre, raps, erter og åkerbønner. For å dekke kyllingens næringsbehov på en optimal måte, må vi importere noen råvarer, spesielt proteinrike, fra andre land. Eksempler på slike er soya, maisgluten og solsikke. Vi må også importere de fleste vitaminer og mineraler.  

All soya som brukes i fôr til norske husdyr er GMO-fri, og oppfyller kravene til «The Norwegian commitments on sustainable soy and forests». Dette innebærer at den kun dyrkes på områder som ikke er avskoget etter 2008, samt at det stilles krav til sosiale og økonomiske standarder.  

Samspill mellom norsk kornproduksjon og husdyrhold

Hvete som ikke møter kvalitetskravene til matkorn (krav til bl.a. bakekvalitet og proteininnhold), brukes som fôrkorn i kraftfôr. I kyllingfôr er det behov for en høy andel hvete. Dette er et eksempel på hvordan dyrking av korn til menneskemat og dyrefôr henger sammen. En forutsetning for matkorndyrking under norske forhold er en sikker avsetning på hveten som ikke holder matkvalitet. Kraftfôr til kylling, og dermed norsk kyllingproduksjon, er en del av grunnlaget for at vi kan ha kornproduksjon i Norge. I snitt inneholder kyllingfôret ca. 40 prosent norske råvarer (Kjøttets tilstand 2020).

Alt kraftfôret lages i Norge. I kraftfôrfabrikkene – eller møllene – blir råvarene veid opp i riktige mengder etter en spesialtilpasset resept som mikses sammen før hele blandingen varmebehandles og presses i en pelletspresse. Den første tiden er kyllingen så liten at pelletsen må knuses i biter. 

Kilde: Kjøttets tilstand 2020

Bærekraft

Ressursutnyttelse og bærekraft

Kyllingen utnytter fôret svært effektivt. Utnyttelsen av fôret er avhengig av mange faktorer, men en gjennomsnittlig kylling av hybriden Ross 308 bruker ca. 2,2 kg fôr for å lage 1 kg slakt. Sett opp mot andre dyrearter, er dette svært effektiv kjøttproduksjon. Dette gjør kyllingproduksjon til en klimavennlig matproduksjon.

Vi har ikke offisielle tall for klimautslipp av ulike dyrearter i Norge, men utslippsintensiteter har blitt beregnet i ulike studier og forskningsprosjekt. Nye beregninger av utslipp fra norsk fjørfe foreligger ikke, men tall fra Sverige viser at utslippene ligger på mellom 2-3 kg CO2-ekvivalenter per kg kjøtt. Norsk og svensk kyllingproduksjon har mange likhetstrekk, så det er grunn til å tro at tallene er representative for norsk produksjon også. Utslippsintensiteten per kg produsert kjøtt vil også variere ut ifra produksjonsform og kyllingenes veksthastighet.

FAO har beregnet global gjennomsnittlig utslippsintensitet per kg slaktevekt for ulike dyreslag. For fjørfe og egg er utslippsintensiteten hhv. 5 kg og 4 kg CO2-ekvivalenter (FAO, 2013).